Twin Mirror

Sam Higgs blir tvunget tilbake til hjembyen Basswood, to år etter å flyttet derifra. Bestevennen er død og begravelsen venter, men hjemkomsten er alt annet enn velkommen. En tapt forelskelse, en uoppgjort sak med gruvearbeiderne og et lokalsamfunn er skeptiske til hovedpersonens besøk.

Om ikke det er nok, så er det noen tvilsomme detaljer omkring bestevennens bortgang. Sam Higgs bestemmer seg derfor for å undersøke, og med det settes det søkelys på mange av innbyggerne og det som de ønsker å holde skjult.

Twin Mirror er utviklet av Dontnod som blant annet har laget spill som Life is Strange, Tell me Why, Remember Me og Vampyr. Stilen holder seg tro til de to foregående spillene der progresjonen i stor grad er filmatisk.

Det vil si at man holder seg til en «låst» verden der man utforsker scene for scene. Man kan prate med beboere for å nøste opp mer informasjon, lete etter spor i omgivelsene og velge selv hva man vil svare når man er i dialog med andre mennesker.

Men det er altså en saktegående stil som bærer lite preg av action.

Spillet minner tidvis om en film, men ved at man påvirker hva hovedpersonen skal si. På det vis kan man velge å være frekk eller høflig, og man kan ta valg som påvirker hvordan spillet slutter. Spillet kan best beskrives som en hybrid mellom film og spill.

Hovedpersonen er i tillegg langt fra enkel å ha med å gjøre. Etter å ha skrevet en nokså ødeleggende nyhetsartikkel om gruvedriften i samfunnet, er mange i lokalsamfunnet hissige på grunn av jobbene som er gått tapt.

Sam sin kjærlighet endte også opp i grus, noe som førte til at hovedpersonen dro så fort han kunne fra hjembyen sin.

Det er en hel rekke med slitne skjebner og spor av dårlig samvittighet som møter Sam når han kjører inn til Basswood. Og med det mye interessant dialog. Den største delen av spillet tilbringes i dialog med borgerne. Og introduksjonen er svært saktegående, avledet av pianomusikk og sang, samt en innledning sunget av selveste Eddie Veder.

Tempoet kan nesten sammenlignes med å lese en bok. Men det gir også tid til å fordype seg i denne verdenen. Det er bare synd at spillutviklerne ikke klarer å holde på tempoet over tid mot spillets andre halvdel.

Mellom all praten må hovedpersonen også lete etter spor i omgivelsene sine. Sam har en helt unik evne til å «forsvinne» inn i tankene sine. Dette kan brukes på strategisk vis til å gjenskape en hendelse som har skjedd, eller til å minnes noe.

Da endrer spillet seg helt og man går inn i en slags fantasiverden. Her kan hovedpersonen vandre langs en sti og trigge spesifikke minner. Men det blir også skumlere øyeblikk her der Sam blir jaktet på av noe uhyggelig og mystisk.

Dette er en stilig måte å kombinere hendelser i spillverden og blande det inn med det som skjer i sinnet til hovedpersonen. Man utforsker absolutt tankevirksomhet, ikke minst via hovedpersonens fiksjonelle, alter ego – en personifisert stemme som gir sine synspunkt på ulike hendelser som opptrer.

Dette på godt og vondt. Denne «tvillingstemmen» til Sam blir tidvis mer og mer intens, og gir ikke alltid rådene som er til det beste i hver situasjon. En slags kombinasjon av å være både engelen og djevelen på skulderen.

Og her blir det også tydelig at hovedpersonen lider med psykologiske brister. Noe som fører til både bruk av piller og alkohol.

Ellers er selve småbyen rik på detaljer. Det er som en hvilken som helst post-industriell, forlatt småby med mange slags rariteter og knuste drømmer. Persongalleriet er interessant, og det er nok variasjon av slibrige typer, pratmakere, løgnere, lurendreiere og ellers de som gjør så godt de kan med det de har.

Mye av spillet preges av dialog. Derfor er det viktig at karaktergalleriet fungerer – og det gjør det ofte! Selv om man gjerne skulle ha kommet enda nærmere på disse mange figurene som bor i Basswood.

Så lenge man har tålmodighet og tid, er det uansett interessant å høre hva de ulike personene har å si. Og det er på sett og vis også et sosialt eksperiment ved at man kan se hvordan personer reagerer, avhengig av dialogvalgene man tar!

Et savn utover det går på det grafiske. Selv om spillet tidvis ser svært bra ut, er ikke menneskene alltid like godt animert. Blant annet er det noe usynkront med tale og munnens bevegelser.

Midt iblant alt det relasjonelle er det også en mordhistorie som skal oppklares. Spillet nærmer seg derfor «detektivsjangeren» innenfor en viss grense.

Hver scene man er på må derfor omhyggelig utforskes på jakt etter spor. Når man har funnet nok spor, går hovedpersonen inn i tankene sine. Her skal man forsøke å organisere rekkefølgen på ulike hendelser som har skjedd.

Det krever utprøving og feiling, og en testing av hypoteser. Konseptet er interessant, men det finnes i det store og det hele, stort sett en løsning for hvert scenario.

Allikevel er det interessant å se hendelsene opptre som et slags hologram, og man må forsøke å knytte sammen detaljene og sporene som man har oppklart. På det vis er det også verdt å nevne at det å lete etter sport er et kapittel i seg selv.

Ofte er gjenstander og muligheten for interaktivitet skjult og noe knotete fremstilt. Noe som gjør at man ofte må saumfare de samme stedene flere ganger.

Twin Mirror leverer brukbar historiefortelling og en introduksjon som fenger. Men som dessverre ikke holder like godt over tid.

Det er et interessant fenomen å kunne utforske hovedpersonens sinn, både når man setter sammen spor og hendelsesforløp, men også hans «tvillingstemme» som man aldri helt vet om man kan stole på.

Hovedpersonen har derfor noen psykologiske brister som han definitivt strever med. Men dette kunne også ha blitt trukket mer ut og utforsket enda mer.

Og selv om dialogene og personene man møter på er interessante innledningsvis. Skulle man gjerne ha gått enda dypere inn i disse. Her er det mye materiale som ikke har blitt utforsket nok i de 6 – 8 timene spillet varer.

Egnethet

Twin Mirror har fått anbefalt aldersgrense 16 år av PEGI og inneholder vold og ufint språk.

PEGI skriver: dette spillet har fått vurderingen 16 år på grunn av fremstilling av realistisk vold mot mennesker og seksuelt innhold. Ikke egnet for noen under 16 år.

Vi gjør obs på at spillet inneholder vold, blod, noe slåssing, ufint språk, en tidvis mørk og dyster stemning, og rent generelt en tematikk som ikke egner seg for barn.

Man kan se en slåsskamp, en person som blir skutt, blod under lik og på klær, og man kan gjenskape en bilulykke.

Vanskelighetsgrad:

0-15 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

16+ år: Spillet kan være noe knotete når det gjelder interaktivitet med omgivelsene. Man har i det minste en «loggbok» som forklarer hva det neste oppdraget er. Ellers er det rom for å prøve og feile, selv om valg og dialogalternativer kan påvirke hvordan spillet slutter.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser

Bli medlem av Barnevakten