Papers, Please

I Papers, please blir man tildelt rollen som grensevakt i et kommunistisk land. Arstotzka har nettopp avsluttet en krig med nabolandet Kolechia og åpner grensene for første gang på lenge. Din jobb som grensevakt er å nekte eller tillate reisende adgang.

Blant mylderet av mennesker som møter opp hver dag finnes det sårbare reisende, arbeidssøkere, smuglere, spioner og potensielle terrorister.

Grafikken er langt fra avansert og spillmekanikken enkel. Allikevel er prosessen utfordrende. Alle reisende tar med seg pass og forskjellige dokumenter som må gjennomgås. I starten er dette nokså enkelt, men etter hvert blir det stadig mer informasjon å sjekke over.

Stemmer bildet overens med vedkommende som står i båsen?

Man må også sjekke at navn og fødselsdato i passet stemmer, samt utløpsdato. I tillegg må informasjonen som de reisende gir stemme. Iblant kan man for eksempel kroppsvisitere de reisende, eller sende dem til forvaring.

Det hjelper heller ikke at spilleren (deg) må gjøre mest mulig på kortest mulig tid. Spillet har nemlig døgnsykluser og ved dagens slutt får man lønn for strevet. Men utbetalingene er magre, og hjemme har man behov som husleie, mat og medisiner til sine nærmeste.

Jobber man for sakte, eller gjør for mange feil, blir man straffet med bøter.

Alt fra onkler til egne barn kan derfor dø i prosessen om man ikke skaffer nok kronasjer til å fø familien og betale for medisiner. Det er en tøff linje å gå der man stadig må pese på for å få oppgaver unna, samtidig som feilgrep straffer seg økonomisk.

I tillegg står skjebnene til enkeltpersonene i fokus og valget mellom å gjøre det moralsk riktige, eller det regelboka krever.

I et øyeblikk kommer en mann inn i båsen din og har alle dokumentene på plass. Han ber deg om å tillate ektefellen adgang. Hun kommer rett etter. Dessverre mangler hun nødvendige adgangspapirer.

Hun ber deg så inderlig om å slippe henne gjennom. Sier du nei, vil hun bli drept i hjemlandet sitt. Sier du ja, kan du potensielt bli straffet i samme slengen.

Andre moralske dilemmaer kan være reisende som ber deg om å nekte nestemann i køen adgang. Han er nemlig en skurk som vil tvinge vedkommende til prostitusjon. Allikevel har han alle de riktige papirene på plass.

Spillet byr på en prosess der man kjemper mot klokka, må være nøye og samtidig tenke på eget vel og ve. Slik går dagene samtidig som utfordringene øker på. Plutselig er det terrorister på ferde, nye regler som må håndheves som fører til økt ressursbruk.

Dette uten at man egentlig rekker å stoppe opp og tenke seg om før de store valgene skal tas.

Samtidig byr spillet på et innblikk i noen av mekanikkene som foregår med tanke på flyktninger og adgang eller nektet innreise til landets grenser. Men man kan også være nådeløs og kun tenke på eget vel og ve og kjøre etter regelboka for alt den er verdt.

Papers, please er ikke et spill man setter seg ned med for «lett» underholdning. Det er en utfordrende spillopplevelse til tross for den enkle grafikken og spillmekanikken.

Mest av alt må man reflektere og ta for seg menneskers skjebne på godt og vondt. Med kraften til et stempel som tillater eller nekter adgang, påvirker man enkeltmenneskers liv.

Mye av det som utspiller seg videre skjer mellom linjene. Andre valg merkes på flere måter via spillets slutt. Historien kan nemlig ende på rundt 20 forskjellige måter avhengig av valgene man tar underveis.

Egnethet

Papers, please har fått anbefalt aldersgrense fra PEGI angitt til 16 år og er merket ufint språk.

PEGI skriver (vår oversettelse fra engelsk): dette spillet har fått PEGI 16 år for bruk av seksuelle referanser. Ikke egnet for noen under 16 år.

Videre skriver PEGI at spillet inneholder banneord. Det er også innslag av lite realistisk vold mot menneskefigurer. Spillfigurene blir vist skutt, sprengt og overkjørt. Allikevel er volden vist på avstand med silhuetter, men noen milde blodeffekter.

Spillet har seksuelle referanser til prostitusjon og tilbud fra reisende. Man kan også skanne karakterer og får så se dem nakne med synlige kjønnsorganer. Alt dette er tegnet på en enkelt og lite realistisk måte. Man kan slå av nakenhet i menyene.

Man kan også selv ta en pistol eller et gevær og skyte personer som forsøker å komme seg over grensen.

Tematikken i seg selv krever også at spilleren må tenke etisk og reflektert for å forstå inntrykkene og perspektivene til de reisende i spillet. Selv om dette er fiksjon.

Vanskelighetsgrad:

0-15 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

16+: Spillet er vanskelig å komme i gang med og noe knotete menyhåndtering. Etter et par gjennomganger lærer man gangen i det. Man må kunne tolke tall og annen informasjon raskt og nøyaktig. Det går an å gjøre spillet enklere ved å velge et enklere modus.

Spilltrailer (aldersgrense 16 år):

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Foto: 3909 / Lucas Pope

Les våre kriterer for spillanmeldelser