Smurfene

Handling

Langt inne i den fortryllede skogen bor Smurfene. Her er alle lykkelige, og alle er oppkalt etter sin spesielle rolle i samfunnet. Det eneste som forstyrrer harmonien er den onde (og veldig dumme) trollmannen Gargamel og hjelperen hans – katten Azrael. En dag finner Gargamel veien til Smurfelandsbyen, og i kaoset som oppstår havner Klønesmurf og fem andre Smurfer i en mystisk portal.

Denne portalen fører Smurfene til selveste New York, der de treffer Patrick, som nettopp er blitt markedsføringssjef i et stort kosmetikkfirma, og den gravide konen hans Grace. Dessverre finner Gargamel og Azrael også veien gjennom portalen, og dermed er det duket for en vill og fartsfylt jakt i den store byen.

Mens Smurfene gjerne vil åpne portalen og finne veien hjem, gjør Gargamel alt han kan for å fange de små krabatene. Han ønsker å utvinne ekstrakt fra dem, slik at magien hans blir uovervinnelig og gir ham ubegrenset makt. Samtidig roter Smurfene det kraftig til for Patrick i den nye jobben, men han lærer også litt om hvordan han kan bli en god far for sitt ufødte barn.

Vurdering

”Smurfene” er en blanding mellom animasjonsfilm og vanlig film, og har flere likhetstrekk med ”Yogi Bjørn”, som gikk på kino tidligere i år. På en side tilbyr filmen fin underholdning for yngre barn, men samtidig er det nærmest skamløst tydelig at filmselskapet bruker kjente figurer for å trekke publikum og tjene mest mulig penger, uten at de tar seg nevneverdig bry med å skape skikkelig kvalitet.

”Smurfene” inneholder nok action og humor til å være grei underholdning, samtidig som den har en passe dose alvor og et lettfattelig underliggende budskap. Dette fungerer greit for barn, men for ungdom og voksne er det tydelig at filmskaperne har gjort akkurat det de må for å skape et akseptabelt produkt, men ingenting utover dette. Et godt eksempel ser vi når Patrick og Smurfene plutselig bryter ut i fancy Guitar Hero-spilling med tilhørende rapping. Scenen kommer helt umotivert og har ingen funksjon, men mange barn vil nok synes at Smurferappingen er kul.

Animasjonen er for øvrig god, og samspillet mellom de animerte Smurfene og skuespillerne fungerer fint. Budskapet dreier seg mest om familie. Historien fremhever blant annet viktigheten av aldri å svikte sine nærmeste, ha tro på hverandre og trå til med hjelp og selvoppofring når det er nødvendig – ikke fordi det er en plikt, men fordi hjertet sier det.

Det kan kort nevnes at filmen har et litt problematisk innhold ved et par anledninger, for eksempel når Gargamel bruker magi for å gjøre en kvinne yngre. Visse kroppsdeler vokser betydelig, og gir barn signaler om et overfladisk og uheldig skjønnhetsideal.

Egnethet

”Smurfene” har fått syv års aldersgrense på grunn av at Gargamel kan være litt skummel. Hans onde bedrifter beskrives ofte med kraftige effekter, og av den grunn er aldersgrensen passende. Dessverre fører effektene til at filmen faller litt mellom to stoler. Handlingen og humoren er tydelig beregnet for de yngste, og filmen appellerer nok mest til barn under ti år. Men samtidig bør ikke filmen ses av barn under seks år. Dersom filmskaperne hadde moderert seg litt i beskrivelsen av Gargamel, ville dette vært en film som også de yngste kunne ha hatt glede av.

Konklusjon

”Smurfene” burde muligens vært avskrevet som en skamløs pengemaskin, men sett under ett tilbyr filmen grei underholdning for barn mellom seks og ti år – og sikkert for noen eldre også.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Kraftige effekter og enkelte truende skildringer gjør at filmen får 7-årsgrense.

Filmtrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser