– Barn blir ikke mer voldelige av skytespill

– Det er lite som tyder på at medievold endrer barnas holdninger til det å utøve vold. Men noe forskning viser kortvarige endringer i barnas følelser. Disse kan sprike i alle retninger fra glede til aggresjon. Denne effekten er kun kortvarig, sier Wold.

Samtidig finnes det forskere, for eksempel de amerikanske psykologene Bushman og Anderson, som påstår at medievold er farlig for barn, ifølge Wold. Gjennom metastudier hevder de å kunne påvise små, men alvorlige utslag av påvirkning, der mennesker blir mer aggressive av medievold. På samfunnsnivå er denne effekten minimal, men forskerne hevder at det får store konsekvenser for den som blir rammet av volden.

– En voldelig person ville hatt voldelige tendenser selv uten dataspill. Det har vært tilfeller av aggresjon lenge før vi fikk kinofilmer og tv-spill. Nå har vi fått en enkel syndebukk å peke på. Flere, deriblant Bushman og Anderson,
argumenterer for at tv-spill er en mer kontrollerbar faktor enn for eksempel arbeidsløshet og rusmisbruk, som også kan påvirke voldsnivået i samfunnet, sier Wold.

Den fremste motivasjonen for at barn og unge spiller skytespill handler mer om å oppleve mestring enn for voldens skyld, mener Wold. Spilleren blir gitt et problem og må så finne en løsning. Slik fortsetter spiralen med veksling av problemer som skal løses og oppnåelse av mestring.

– Dataspill tilbyr en morsom og givende læringsmodell, der man slipper å måtte gå gjennom teori og håndbøker i forkant. I stedet går man øyeblikkelig løs på oppgaven og lærer underveis, sier Wold.

Kontroversielt er spennende

En annen årsak til at barn oppsøker skytespill er at det som er forbudt eller skummelt virker enda mer spennende, sier Wold. Det kan gi en arena for å møte det nifse, og gir en form for mestring når man klarer å håndtere det nifse. Denne mestringsfølelsen blir akkurat som med en berg-og-dal-bane. Det er guffent når man er midt oppi det, men gir mestring når man har klart seg gjennom det. Men det er svært individuelt hvor nifst man vil at det skal være, og hva man synes er nifst.

– Hvis noe oppleves som altfor skremmende vil barna som oftest velge det bort selv. På en måte er jo skytespill et relativt ufarlig område å prøve seg frem på. Senere prøver barna seg frem på langt mer risikofylte arenaer, sier Wold.

Denne prosessen er følelsesmessig styrt for barnas del. Derfor må man trå forsiktig som foreldre. Ved å si til barna at skytespill er fæle og grusomme, kan man også overføre dette på barna ved å si at det de føler er feil.

– Man må ikke behandle barna som avvikere eller monstre bare fordi de trekkes mot denne type innhold. Da er det bedre å anerkjenne det og se hvilken funksjon voldspill har for dem. Prat med dem. Spør hvorfor de liker denne type spill, og få i gang en refleksjon, sier Wold.

Han peker også på undersøkelser som viser at i ungdomstiden har barna opparbeidet seg en bevissthet om hvilke typer medier som fører til en gitt stemning. De velger for eksempel grøssere dersom de vil skremmes og komedier dersom de vil le, og er tidlig i stand til å velge medieinnhold som passer i situasjonen. Denne mediebevisstheten lærer barna seg nokså tidlig, sier Wold.

Spill med høy aldersgrense

Ifølge Medietilsynets Barn og Medier-undersøkelse har 37 prosent av ni- til 15-åringer spilt spill med aldersanbefaling 16 år. Hele 40 prosent i samme alderskategori har spilt spill med 18-årsgrense. Når barna når 16 år har 76 prosent spilt spill med 18-årsgrense.

Dersom skytespill ikke er skadelig eller påvirker barns atferd, hvorfor skal foreldre da be barna om å holde aldersanbefalinger på spill? 

– I utgangspunktet er det de enkelte foreldre som skal ha det siste ordet. Vi har offentlige mediereguleringer som kommer med aldersgrenser. For eksempel kan foreldre ta med barna på filmer med opp til én aldersgrense høyere enn barnas alder på kino. Det er altså lagt opp til at foreldre skal gjøre den endelige vurderingen. De kjenner barna sine best og vet hvilket modenhetsnivå barna har. I disse beregningene vet foreldre også hva barna tåler av innhold, sier Wold.

Han er for at foreldre skal benytte seg av aldersgrensesystemer når det gjelder spill. I Europa er det PEGI som angir aldersanbefalinger på spill.

– Jeg tror at dette er et fornuftig verktøy som foreldre bør forholde seg til. For mange voksne er det vanskelig å orientere seg om spillverdenen og det som skjer i den. Neil Postman, en amerikansk professor, argumenterte for at tv ga barn tidlig tilgang til en voksen verden. Med dataspill er rollene endret. Nå er det de voksne som står utenfor og som ikke forstår hva som foregår i barnas spillverden. Derfor er aldersgrenser gode veiledere for foreldre, sier Wold.

– Dersom foreldre ønsker at barna skal holde seg unna spillvold, kan det være lurt å søke etter alternative sjangre.

Han forteller at kun fire prosent av spillene på markedet har 18 år som aldersanbefaling. De mest populære sjangrene er faktisk innen sport- og simulatorspill.

Trygge voksne øker toleranse

Ubehagelige medieopplevelser er ikke farlig for barn dersom de har en god plattform, sier Wold. Enten det er kontakt med fremmede på nett, folk som skriver stygge ting eller skummelt medieinnhold, så tåler barn det langt bedre dersom de har trygge voksne og venner som de kan snakke med.

– Norske foreldre har blitt flinke på dette med å snakke med barna sine om mediebruk. De har erkjent at medieinnholdet er annerledes i dag enn i egen oppvekst. Når internettilgang var et nytt fenomen ville ikke barna fortelle voksne om utfordrende hendelser. En del foreldre reagerte med sanksjoner og lot ikke barna få være på internett lenger eller fjernet tv-tilgangen. I utgangspunktet ble dette en straff for noe barna selv ikke hadde skyld i. Heldigvis har trenden snudd. En del foreldre har endret seg og åpner opp for at barn kan si ifra uten å få slike sanksjoner, sier Wold.