Lille, Ville, Krokodille

Lille, Ville, Krokodille er en kompetent absurdistisk komedie. Det er ikke veldig mye den gjør bedre enn bransjestandard, men i sin helhet er filmen bra sammensatt. Den er ikke en veldig tydelig musikal, men sanginnslagene klarer å være underholdende.

Handling

Vi møter Hector, hvis store drøm er suksess i underholdningsbransjen. Stilen han går for er dans- og sangnummer, men publikum virker lite interessert. I jakten på en publikumstrekker besøker Hector en dyrebutikk, og finner der krokodillen Ville. Og hva er spesielt med denne? Krokodillen synger.

På første forestilling finner oppdager Hector – til sin forferdelse – at Ville har sceneskrekk. Ordinært kan dette trenes for, og overkommes, men akkurat her blir dette et litt større problem. Hector har nemlig fått kreditt på sceneleien. Med sikkerhet i huset sitt. Hector tvangsflyttes, men kan ikke ta med seg Ville, så krokodillen blir gjemt bort på loftet. Men hva skjer da når Josh – sønnen i den nyinnflyttede familien – tar seg en titt der oppe?

Vurdering

I Lille, Ville, Krokodille er tempoet godt avpasset, og det er lite dødtid. Kameraarbeidet er kompetent, skuespillet innenfor standard og fargedireksjonen svært god. Spesialeffektene for Ville passer godt inn med omgivelsene, og ellers er lys og skygger godt styrt. Hollywood pleier å være gode på dette, og denne filmen er ikke noe unntak.

Regiet skuffer i hovedsak heller ikke. De fleste scener er godt planlagte, og virker hensiktsmessige for filmen. Overgangene inn og ut av de musikalske inngangene flyter fint, og filmen er ellers svært oversiktlig. Noen av dansenumrene balanserer farlig på streken mellom patetiske og humoristisk absurde, men med en gang den to meter høye krokodillen blir med, havner filmen tydelig å den sistnevnte siden. Vitser og dialog står seg ikke ut – verken på godt eller vondt – og mesteparten av humoren ligger i det konseptuelle: en krokodille som synger og danser, og som overbeviser en familie til å bli med. Som det er typisk i familiefilmer, er hovedpersonen ment å være relaterbar for barna, mens sidekarakterene har hver sine overdrevne karaktertrekk. Dette er gjort på hensiktsmessig vis. Alle de viktigste sidekarakterene gjennomgår også hver sin personlige utvikling i møte med både Ville og handlingsforløpet ellers.

Hovedtemaet i filmen er hvordan det ikke er det som gjør deg unik som gjør deg verdt andres kjærlighet. Likevel skjer det slik i de fleste filmer med samme tema, at den aktuelle klarer å vise seg fram til slutt likevel. Her er ikke denne filmen noe unntak. Dette kan bidra litt med et budskap om å overvinne sine frykter, men det undergraver også det opprinnelige budskapet noe. Men Lille, Ville, Krokodille har enkelte andre budskap også. Det er en moderne paraply-mor som må lære å gi litt slipp og en far som er litt i overkant stram og kjedelig. Forholdet mellom Hector og Ville viser også at vennskap kan oppstå ut ifra det som opprinnelig er egoisme.

Egnethet

Lille, Ville, Krokodille er tydelig humoristisk, og fremstår sjelden i seriøst lys. Likevel kan den være – i og med at den omhandler en krokodille – tidvis skremmende for de aller yngste. Dette ombefatter hovedsakelig et par brølescener, en scene med ville krokodiller og at Ville på et tidspunkt sluker en katt, før han spytter den opp igjen senere.

Det bør også kommenteres at filmen deltar i trenden der barn styrer motoriserte kjøretøy uten gyldige juridiske tillatelser. I tillegg kan kanskje filmen virke oppmuntrende til å irritere naboer med høy lyd – selv på nattestid – og å mate naboers kjæledyr, selv om eierne ber deg om å ikke gjøre det.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Denne filmen har en lys og humoristisk grunnstemning. Den inneholder enkelte dramatiske scener med noe nifse elementer. Filmen får derfor aldersgrense 6 år.

Filmtrailer:

Les mer om «Lille, Ville, Krokodille»:

Filmweb.no

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser

Foto/trailer: SF Studios