Train Life: A Railway Simulator

Train Life: A Railway Simulator kombinerer togkjøring med forretningsvirksomhet. Her skal man både ta hånd om de dagligdagse gjøremålene som togfører, samt manøvrere ansatte, innkjøp av nye togsett, kontrakter og mer.

Flere har sammenlignet dette spillet med Euro Truck Simulator 2. Og det er kanskje ikke uten grunn ettersom ferden går over deler av Europa – riktignok i miniatyr. Hvor man skal frakte både gods og passasjerer samtidig som man byger opp en robust økonomi og virksomhet.

Hele seansen starter med en valgfri opplæring. Lokomotivet kan styres både innenfra cockpiten eller med perspektivet sett utenfra. Det er relativt enkelt å styre maskineriet med alle nødvendige knapper lett tilgjengelig.

I den ene enden må man øke eller senke kraft og hastighet. Ellers må man øke eller senke bremsekraft.

Det er også mulig å justere på lys, nødbremser, vindusviskere, air condition og andre typer knotter som man kan leke med. I det store og det hele er det allikevel nokså enkel styring og ikke en kompleksitet på nivå med Train Sim World 3 for eksempel. Derfor er dette mindre realistisk og komplisert i praksis enn andre tog-simulatorer på markedet.

Det er samtidig noen regler å forholde seg til. Man må lese fartsskilt, signaler, GPS og et kart. Bryter man fartsgrensen, kan man få bot. Et annet element er at man må ha tillatelse til å kjøre inn på togstasjoner. Dette spør man om via radioen.

All relevant informasjon står samtidig i displayet. Blant annet hvor lenge det er til kommende fartsgrense, lengde til neste stopp, samt andre farer som kan dukke opp på veien.

Mer enn bare iblant kan det dukke opp dyr som sperrer veien slik at man må bytte til et annet spor. Andre ganger er det et lokomotiv som har havarert og stenger sporet. Dette er ikke veldig spennende eller givende elementer, men bidrar i hvert fall til noe variasjon.

I karrieremoduset starter man med et enslig tog. Ved å trykke seg inn på raffinerier, hogstfelt og togstasjoner kan man etterspørre kontrakter. Dette er oppdrag om å levere gods fra et sted til et annet.

Her får man jo til en viss grad en frihet i å velge de oppgavene man selv ønsker. Fortjenesten fra oppdragene varierer, og det samme gjør lengden.

Etter hvert som pengene strømmer inn kan man kjøpe nye og bedre lokomotiv. Det er også mulig å hyre inn andre arbeidere som kan påta seg forskjellige gjøremål og dermed øke inntjeningen. Samtidig er det hinder mot å bare lene seg på ansatte.

Dersom man ikke jobber selv, stagnerer progresjonen i spillet.

Utover det må man tenke på slitasje og forbruk av drivstoff på diesellokomotivene. Bruker man nødbremsen for ofte, rister man løs i maskineriet noe som fører til behov for reparasjoner. Til hjelp har man egne verkstedshaller hvor man kjøper nye tog, reparerer og oppgraderer, samt snur selve togsettet når man har behov for endret retning.

Og slik går nå dagene. Man transporterer gods og passasjerer mellom europeiske byer. Deretter tjener man opp penger og skaffer seg nye togsett og nye ansatte som kan hjelpe til. Det gir mål og mening ettersom man får noe å arbeide mot.

Det er et grunnpremiss som virkelig fungerer. Man får lyst til å tilbringe tid i spilluniverset fordi man blir motivert til å skaffe inntjening og utvide virksomheten sin.

Samtidig er en viktig del av tog-simulatoren utsikten. Ettersom man tilbringer såpass mye tid på «landeveiene» er det her spillet bør skinne på sitt beste. Og her fremstår Train Life: A Railway Simulator som av mangel på et bedre ord, noe variabelt.

Landskapet er ikke stygt å se på. Det er fabrikker, hus, trær, vann, bruer, biltrafikk og mer langs ferden. Men ingenting av dette er særlig polert eller banebrytende. Til motsetning ser omgivelsene langt bedre ut i Train Sim World 3.

Selve lokomotivene og vognene ser også bare helt ok ut. De er ikke stygge eller kjipe, men litt enkle og personlighetsløse. Og akkurat disse faktorene gjør spillopplevelsen noe tam.

Her må det også poengteres at det er visse landskapsscener som ser helt fantastiske ut. For eksempel en eng med noen hus og kanskje en kirke i bakgrunnen. Det er bare litt kjedelig at slike inntrykk ikke blir gjennomgående i spillets gang.

Til tross for at spillet er relativt overkommelig når det gjelder kjøringen av lokomotivene, er menysystemet mer kludrete. Å finne frem til riktig spor inne på en fabrikk eller terminal er ren gjetting. Mer enn iblant må man rygge, skifte spor, og så forsøke seg frem til riktig adkomst.

Det samme gjelder for levering og henting av vogner. Her trykker man ikke bare på en knapp, men flere kombinasjoner som virker lite intuitive.

Kartet må også stadig vekk tolkes ettersom man selv har ansvaret for å veksle spor slik at man følger de skinnene man skal fra start til slutt. Det krever noe pausing og kartlesing for at man skal tolke hvilken vei GPS-linjen går. Og det fører også til kjipe avbrudd på ferden.

Spillet byr på Europa i minatyr som i praksis innebærer en bitteliten del av England med London, så inn i Tyskland, Frankrike og en håndfull steder i Øst-Europa. Men det er ikke veldig detaljerte eller realistiske byer. Noen severdigheter kan man se, men detaljene uteblir.

Allikevel er det kjekt å ha dette som grunnpakke slik at man kan reise dit man vil, plukke opp kontraktene og oppgavene man ønsker, og derfra utvide imperiet sitt.

For det er et relativt stilig nettverk med råvareproduksjon. Oljepumper byr på oljefat som må levers til et raffineri, deretter må dette til et lager. Kull kommer fra gruver og kan gå til kullkraftverk og stålfabrikker.

Bondegårder byr på dyr og hvete som skal til møller og slaktere. Og slik kan man være en del av mellomleddet fra råvare til ferdig produkt.

Train Life: A Railway Simulator er et spennende konsept. Det er pakket mye innhold i en og samme spill-eske og ideene er tiltrekkende. Per nå må man ikke kjøpe hopevis av ruter og lokomotiv ekstra for ekte penger, slik det er med Train Sim World 3. Og akkurat det er deilig, for her kjøper man ett spill og så har man det meste. Foruten ett tilleggsinnhold som kan kjøpes for ekte penger. Orient-ekspressen.

Det er også positivt at man ikke bare kjører lokomotiv, men også tar hånd om de administrative aspektene. Det innebærer å velge kontrakter, hyre inn ansatte og kjøpe og selge tog.

Samtidig mangler spillet den siste poleringen. Landskapet og togene er i seg selv noe kjedelig å se på. Og nettopp dette er et viktig aspekt ettersom man skal tilbringe mye tid på veien, og mye tid på å se på disse doningene.

Foto: Simteract Sp. z o.o.

Egnethet

Train Life: A Railway Simulator har fått anbefalt aldersgrense 3 år av PEGI. Spillet inneholder ingen elementer som kan være problematiske. Det er mulig å kjøpe ekstra innhold for ekte penger.

Her kan barn og unge lære mer om hva som må til for å kjøre tog. I hvert fall på et overordnet nivå lærer man gass/brems, kobling av vogner, signaler, fartsgrenser og håndtering av økonomi.

Man lærer også om prosessene med å transportere råvarer til forskjellige destinasjoner slik at de kan bli fullverdige produkter.

Vanskelighetsgrad:

0-2 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

3-6 år: Det er ikke noe innhold som ikke egner seg for denne aldersgruppen. Samtidig er det en del menyer og tekst å forholde seg til. Styringen i spillet vil være for komplisert for denne aldersgruppen. Man må også kunne lese signaler, skilt og instrumenter.

7-11 år: Spillet kan være for vanskelig også for denne aldersgruppen. Det er flere knapper og menyer å holde styr på. Til tross for at spillet har en opplæring og «enkelt modus» for styring av toget.

12-15 år: Spillere i denne aldersgruppen vil kunne mestre spillet. Man får en grunnleggende opplæring og forståelse gjennom opplæringsmodusene.

16+: Spillet kan også gi utfordringer for ungdom og voksne.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser

Bli medlem av Barnevakten